Mine bibelvers finner du i Matteus 16. vers 21 – 23: Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må ikke hende deg.»  Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som menneskene vil.»

Som dere forstår er jeg opptatt av påskens budskap til oss alle.
Mange av dere er kanskje faste kirkegjengere hver søndag, Kanskje er du flink til å lytte til presten og gjemmer ordene som blir forkynt. 

Hvordan står det til med meg.? 
Over prekestolen i kirken vår er der et stort maleri som symboliserer Jesus i Getsemane. Ofte går mine tanker til Jesus timer i Getsemane og prestens ord går forbi meg.
Vi kan være med Jesus før han skal lide og slås i hjel. 
Jesus sier han skal lide mye. Slås i hjel o.s.v. Det høres fælt ut. Det er ikke rart at Peter nekter å tro dette "Dette må ikke skje Deg"
Hva med oss. Reagerer vi som Peter. Når vi hører noe ondt: Dette må ikke skje oss- eller hvorfor skal dette skje?

Har vi sans for det som hører Gud til?
Det er nok mange "hvorfor" som i fortvilelse er steget opp til Gud den siste tiden. Ofte kommer vi som kristne til kort når vi får vanskelige spørsmål. Det som har hjulpet meg mange ganger er er ordene fra min lærer i kristendomskunnskap på realskolen i Sandnes,
"Vesle vete strekk ikje te, ei tru må støtte oppunder, ei tru som styrkja vil i sterke stormande stunder"

Det er ting i Bibelen jeg ikke forstår, det grubler jeg ikke på. Det jeg forstår prøver jeg å feste i mitt hjerte og den vonde får ikke tak på meg.

Det er mange eldre som bor hos oss i Tjensvollsenteret. Ofte rammes vi av sykdom og død. Dette gjør at våre tanker og gjerninger preges av at vi må regne med at døden kan innhente oss. Når vi bor så nær hverandre går det an å ha en spesiell omsorg for hverandre. En sang vi ofte synger er. La oss leve for hverandre og ta vare på den tid vi har. Vi ber ofte om at folk må si om oss, som de sa om de første kristne: Se hvor de elsker hverandre. Det gjelder også oss som kaller oss Metodister!

Rudolf Olufsen