Metodismens historie

Metodismen er en måte å være kristen på, med vekt på personlig erfaring, troens betydning for hverdagslivet og samfunnet, åpenhet for mangfoldet i kirken og et helhetssyn på livet. Dagens metodister har regnet bl.a. kirkefaren Irenaeus og Sankt Frans av Assisi blant sine åndelige forfedre.

Som bevegelse og kirkesamfunn oppsto metodismen i England på 1700-tallet som følge av virksomheten til brødrene John Wesley (bilde) og hans bror Charles, begge prester i Den anglikanske kirke. På universitetet i Oxford var de med i en klubb, der man tok kristendom på alvor - og høstet en del kallenavn, bl.a. metodister, fordi de var så metodiske i sitt fromhetsliv. Likevel manglet de - særlig John - en personlig og følelsesmessig trygghet. Dette endret seg da han opplevde et trosgjennombrudd 24. mai 1738, noe som Charles hadde opplevd et par dager tidligere.

Johns forkynnelse og geni for organisasjon, samt Charles' salmer, førte til en vekkelse som feide over England og grep dypt inn i samfunns- og kulturlivet. Noen mener at den reddet England fra en blodig revolusjon slik man opplevde i Frankrike.

Vekkelsen spredte seg til Amerika, der dens fleksible organisasjonsform passet godt til nybyggerlivet. Metodistene (men ikke John Wesley selv) var stort sett positive til amerikanernes frihetstrang, da de brøt med England i 1783.

Den anglikanske kirke var skeptisk til metodismen. Sognekirkene ble stengt for Wesley-brødrene, som holdt møtene sine i friluft. Metodistene, som for en stor del var arbeidere, følte seg ikke hjemme i sognekirkene, og ble betraktet av prestene som svermeriske og politisk mistenkelige. Da kirkeledelsen ikke ville gjøre noe ved prestemangelen som oppsto i Amerika etter løsrivelsen fra England, så Wesley ingen annen utvei enn selv å ordinere prester og sende dem ut, slik at det voksende antall metodister kunne få nattverd og annen pastoral betjening. Dette var et avgjørende brudd med Den anglikanske kirkes regelverk, og etter Wesleys død fremsto Metodistkirken både i England og Amerika som et eget kirkesamfunn.

TIL NORGE - VIA AMERIKA

Pussig nok, kom metodismen til mye av det europeiske fastlandet fra Amerika og ikke direkte fra England. Årsaken er utvandringen til USA som fant sted på 1800-tallet.

En sjømann fra Østfold, Ole Peter Petersen, skrev hjem til sin kjæreste, Anne Marie, at han var blitt en kristen på Bethel-ship, metodistenes sjømannsmisjon i New York. Brevet ble flittig lest av frk. Amundsen og andre fra Onsøy, Fredrikstad. De ba Ole Peter om å komme hjem, og da han kom i 1849 ble resultatet en dyptgående vekkelse. Han dro tilbake til Amerika, og kom igjen noen år senere, nå som ordinert prest utsendt av Metodistkirken. Vekkelsen spredte seg, særlig i Østfold, og den første norske metodistmenighet ble dannet i Sarpsborg i 1856.
(Bildet av O. P. Petersen er fra en byste utenfor stasjonen i Fredrikstad.)

Metodismen vokste raskt til å begynne med. Menigheter ble dannet i hele østlandsområdet og i byene oppover kysten. Det ble organisert søndagsskoler, landets første kristne forlag ble stiftet i 1867, misjonsarbeid ble satt i gang, samt et utstrakt sosialt arbeid i form av barnehjem, eldrehjem, Betanien sykehus og sykepleierskoler, ungdomshjem og ungdomsarbeid generelt.

Veksten flatet ut etterhvert, og det ble et stort tap for Metodistkirken da metodistprest Thomas Ball Barratt forlot kirken for a stifte den norske pinsebevegelse.

Metodistkirken i dag

I dag finnes det ca 80 millioner metodister i verden. Av disse er det knapt 12.500 i Norge. De er organisert i 48 menigheter. Hovedtyngden av menighetene finnes på Østlandet, ikke minst i Østfold, men det er en metodistkirke i de aller fleste
større byer i landet. Metodismen er stort sett et by-fenomen i Norge.

Det er ca 50 metodistprester i aktiv tjeneste i Norge, de aller fleste som menighetspastorer. I tillegg er det ca 40 pensjonerte prester, som ofte deltar aktivt i kirkens og menighetenes liv. Metodistkirken i Norge har eget presteseminar, som fra høsten 2001 er lokalisert i Oslo i samarbeid med Menighetsfakultetet.
Flere metodistprester har allerede erfaring i andre yrker, og tar sin presteutdannelse mens de gjør tjeneste i en menighet. Noen tar sin utdannelse på det nordiske presteseminar i Göteborg.

I de senere år har man ordinert diakoner, som er engasjert i ulike former for tjeneste i samfunnet. Centralkirken i Oslo er den første menighet i Norden som har en diakon ansatt i menighetsarbeidet.

Gjennom stiftelsen Betanien driver Metodistkirken arbeid i helsesektoren, inkl. sykehus og sykepleieskole i Fyllingsdalen, Bergen. Betanien deltar også i diakonlt arbeid i menighetene, for eksempel i Grünerløkka Kirkesenter i Oslo. Metodistkirken
driver en folkehøgskole, Soltun, i Evenskjer - ti minutter fra Evenes lufthavn. Fredsarbeid står sentralt i skolens program.

Metodistkirken står sentralt i det norske kirkebildet. På flere punkter står den teologisk midt mellom de lutherske kirkene og Den katolske kirke, mens den i praksis og møteform står mellom Den norske kirke og de øvrige frikirkene. Metodister har
ofte vært ivrige i økumenisk arbeid, og Metodistkirken betegnes i blant som brobyggerkirken. I 1997 kom dette til uttrykk i form av Nådens Fellesskap, en avtale om gjensidig anerkjennelse mellom Den norske kirke og Metodistkirken i Norge. Samtaler er i gang med Baptistkirken, med tanke på en lignende avtale.

METODISTKIRKENS ORGANISASJONSFORM

Helt fra John Wesleys tid har Metodistkirken vært organisert slik at helheten i Guds folk kommer til uttrykk. Hver menigheten er en lokal manifestasjon av hele kirken, og den lokale menighets ledelse skal gjenspeile mangfoldet i medlemsmassen. Beslutninger angående forskjellige sider av kirkens liv tas på forskjellige nivåer i kirken.

METODISTKIRKENS VERDENSRÅD

er instansen der hele den verdensvide metodistfamilie er representert, men rådet er konsultativt, og har ikke makt i de forskjellige medlemskirkene.

GENERALKONFERANSEN

er den øverste myndighet i den del av Metodistkirken som vi i Norge tilhører (United Methodist Church). Den samles hvert fjerde år og ledes av biskoprådet. Den bestemmer kirkens struktur (kirkeordningen) og dens holdning til aktuelle samfunns- spørsmål (De sosiale prinsippene). Hver årskonferanse velger delegater til Generalkonferansen.

SENTRALKONFERANSEN

møter hvert fjerde år i hvert biskopsområde og ledes av biskopen. Den har fullmakt til å tillempe kirkeordningen til lokale forhold i sin area, og den velger sin biskop. Norge tilhører den Nord-Europeiske sentralkonferanse, sammen med Danmark, Sverige, Finland (svensk-talende og finsk-talende) og de baltiske statene.

ÅRSKONFERANSEN

i hvert enkelte land møter hvert år og ledes av biskopen. Alle prestene er medlemmer av årskonferansen, samt legdelegater valgt av menighetene. Årskonferansen mottar rapporter fra tilsynsmennene og kirkens styrer og råd, og velger bl.a. styrer (inkl. et hovedstyre), hovedutvalg for misjon, diakoni og
hjemmemisjon, og delegater til Generalkonferansen og Sentralkonferansen. Prestene har en egen pastoralsesjon som behandler saker angående deres tjeneste i kirken. (I de deler av metodistfamilien som har sin utspring i England,
er årskonferansen kirkens øverste myndighet.)

MENIGHETSKONFERANSEN

er bindeleddet mellom lokalmenigheten og kirken som helhet. Den møter hvert år og ledes av tilsynsmannen. Menighetskonferansen mottar rapport(er) om menighetens virksomhet og velger menighetsråd, komiteer, tillitsvalgte, og
delegat(er) til årskonferansen.

PASTORATSKONFERANSEN

består av menighetsråd, pastor(er), lokalpredikanter og pensjonerte pastorer og ledes av tilsynsmannen. Den har det formelle ansvaret for å godkjenne rapporter,
regnskaper og budsjett for menigheten, men i praksis er pastorats-konferansen som oftest slått sammen med menighetskonferansen.

MENIGHETSRÅDET

Hva skiller oss fra andre?

Enhver metodists skrekk er de stadige spørsmål:
Hva er forskjellen på metodister og kristne? –eller normale kristne? eller vanlige kristne?

Metodister er normale og nokså vanlige i sin tro og sitt kristenliv, og det finnes mer som vi har felles med andre kristne enn som skiller oss fra dem. De som stiller spørsmålet tenker helst på metodismens forhold til luthersk kristendom,
slik vi finner den i Den norske kirke (Dnk). Her er noen stikkord om forskjeller:

1. Metodistkirken er en frikirke, mens Dnk er en statskirke. Staten har ikke noe å ha sagt om Metodistkirkens indre liv og virksomhet. For eksempel velger kirken selv sine biskoper. Likevel mottar Metodistkirken midler fra staten i form av tilbakebetaling av medlemmenes kirkeskatt. Dette gjelder alle som er døpte (juridiske) medlemmer av kirken.

2. Metodistkirken er en internasjonal kirke, mens Dnk er en nasjonal kirke. Dette betyr bl.a. at en metodistprests ordinasjon er gyldig hvor som helst i verden. Båndene til utlandet er viktige for metodister og forhindrer at kirken blir provinsiell og innadvendt.

3. Metodistkirken har sine teologiske røtter i engelsk (og amerikansk) kristendom, mens Dnk har sine i tysk kristendom. Dette har forskjellige utfall, f.eks. at det legges mindre vekt på systematisk teologi og rett lære, at bekjennelsesskrifter er mindre viktige, og at salmevalg og gudstjenesteformer er annerledes.

4. John Wesley levde 250 år etter Martin Luther, og selv om han sto på Reformasjonens grunn, kunne han se hvordan Luthers teologi var for ensidig på noen punkter. Wesley var åpen for impulser fra oldkirken og fra den østlige strøm i kirkens tradisjon, og i England er det Calvins (reformerte) form for protestantisme som har dominert, ikke Luthers. Enkelte eksempler nevnes i de følgende punkter.

5. Metodistkirken har et litt annet syn på sakramentene, som delvis kommer av påvirkning fra den reformerte og anglikanske tradisjonen som Wesley sto i. Det understrekes at Gud ikke er bundet av sine sakramenter, og at udøpte barn ikke går fortapt, hvis de dør. (Den lutherske Confessio Augustana derimot fordømmer dem som lærer at "barna kan bli salige uten dåp".) Metodister tror at Kristi nærvær i nattverden ikke er begrenset til brødet og vinen, men at han er åndelig tilstede i hele handlingen - og at nattverden er en converting ordinance, et nådemiddel der søkende mennesker kan finne frelse.

6. Metodistkirken lærer at frelse er mer enn bare rettferdiggjørelse (tilgivelse for synder). Frelsen omfatter også helliggjørelse - en prosess der Gud bearbeider og forvandler vårt liv. Wesley brukte en tankegang fra østlig kristendom: At frelsen er prosessen der Gud gjenoppretter sitt bilde i oss. (Frelsen har også videre perspektiver: At Gud gjenoppretter samfunnet (shalom/fredsriket) og hele skaperverket (den nye skapelsen).

7. Metodistkirken har et dobbelt medlemskap. Alle som er født og døpt inn i kirken betraktes som døpte medlemmer (eller menighetsbarn). Disse nyter medlemskapets goder, uten dets forpliktelser. Når man begynner å bli voksen - i noen tilfeller i forbindelse medkonfirmasjon, men som oftest et par år senere - og får et bevisst og personlig kristen tro, kan man bekjenne sin tro og bli opptatt som et bekjennende medlem av kirken (eller). Man lover å støtte menigheten, får stemmerett ved menighetskonferansen og er valgbar til alle verv i menigheten.